Etter en måned med nyheter som har gitt inntrykk av tragiske hendelser i Paris og Beirut, og sist i Colorado Springs, samt pågående historier om kamp og lidelse rundt om i verden, ble jeg minnet om et innlegg fra Pastel Pointers som Richard McKinley skrev i desember av 2012, bare noen dager etter de forferdelige skuddvekslingene på Sandy Hook Elementary School, i Newtown, Conn. Jeg synes hans mektige ord er verdt å dele igjen som en påminnelse om kunstens betydning som et middel ikke bare for å takle på et personlig nivå, men også for dele kraften i den kreative fantasien for å gjenopprette håp og å forestille seg nye muligheter for menneskeheten. - Anne Hevener
Hvorfor vi maler: Siden forhistorisk tid har mennesker manifestert ønsket om å uttrykke følelser og tanker gjennom kunstneriske former. Ofte gjøres dette utelukkende for personlig glede, men ofte tjener det et større formål ved å formidle personlige følelser til andre mennesker. Dette ønsket om å bli hørt, og forhåpentligvis forstått, har ført til dannelse av språk, oppfinnelsen av et skrevet alfabet, ordningen av lyd i musikk og plassering av pigment på en malerflate.
Når vi søker å vise vår kunstneriske innsats offentlig, krever det et nivå av håndverk og teknisk mestring av det valgte mediet: Ellers vil søppel og tull bli resultatet, noe som resulterer i en kommunikasjonssvikt. Siden vi alle er summen av opplevelsene våre, og ingen av oss ser og hører ting på samme måte, vil våre kunstneriske uttrykk enten bli jublet eller jublet avhengig av publikum. Dette fører til at de fleste kunstnere fortsetter å studere og praktisere gjennom sin kunstneriske levetid. Så viktig som dette utdanningsfokuset kan være, er det viktig at vi blir påminnet om grunnen til at vi maler.
The Therapeutic Power of Art: For mange år siden var jeg heldig som en del av en profesjonell gruppe kunstnere som hadde en diskusjon, etter en lang dag med en plein air-maleri, om hvorfor vi malte. Mens diskusjonen reiste rundt bordet, ble mange praktiske og filosofiske grunner delt. Én kommentar har imidlertid alltid skilt seg ut og hatt en dyp effekt på mitt eget personlige perspektiv. Kunstneren uttalte:”Den dagen jeg innså at uansett om jeg aldri solgte et annet maleri, aldri kom inn i en annen utstilling eller aldri vant en annen pris, ville jeg fortsatt male. Det er dagen jeg virkelig begynte å male.”Denne enkle uttalelsen påpekte at så mye som den fysiske kroppen krever visse næringsstoffer for å overleve, det gjør også menneskets sjel. Å male, akkurat som mange av kunstene, er terapeutisk. Det gir en ledning til emosjonell løslatelse. Dette demonstreres godt i hvordan maleri blir brukt i dag som et middel til terapi og rehabilitering for traumatiserte individer, for eksempel soldater som kommer tilbake fra krig.
Mens USA sørger over de tragiske hendelsene den siste uken, blir jeg igjen påminnet om de terapeutiske egenskapene kunsten gir. Oratorer vil tale, forfattere vil skrive, musikere vil spille og artister skal male. Personlig har jeg ingen svar. Det er ingen ord jeg kan finne som er i stand til å formidle den dype sorg jeg føler for de kjære til de tapte. Alt jeg kan gjøre er å legge en stemme til refrenget ved å la følelsene mine strømme gjennom maleriet mitt. Jeg oppfordrer dere til å gjøre det samme. Det mater vår kollektive sjel.