Dan Gheno, en New York-basert kunstner og lærer, introduserte meg for Pitt oil-base sanguine blyant, og det er favorittmaterialet mitt å tegne blyantskisser med.
Jeg liker det fordi det har en fin varm tone som minner om merkene i noen renessanse- og klassiske tegninger, og fordi den er voksaktig til å holde seg nede på papiret og tørr nok til å gi etter for noen sletting.
Få gratis eBok på blyantskisser! GRATIS og eksklusivt for Artist Daily eNewsletter-abonnenter. Skriv inn e-postadressen din i boksen nedenfor for å motta gratis eBok pluss e-nyhetsbrev om tegningstips og mer
[fw-capture-inline-kampanje =”RCLP-bekreftelse-blyant-tegning-leksjoner” takk =”Takk for nedlasting!” interesse =”Kunst” tilbud =”/ wp-content / uploads / pdfs / FreePencilDrawingLessons.pdf”]
Det smusser ikke som trekull eller grafitt, og jeg opplever at jeg ikke trenger å spraye en blyanttegning med fikseringsmiddel når jeg er ferdig. Likevel er det bare de mørkeste og mest gniddede merkene som ikke kan trekkes opp med et eltet viskelær. Kort sagt, det er tilgivende, men likevel stabilt og sant. Bra blyant? Glem det - høres ut som en god ektefelle!
Faber-Castell, produsenten av Pitt oil-base sanguine blyant, lager også pasteller i samme farger som oil-base blyanter. Men de er kritiske. Du kan kjenne igjen oljebunnblyantene fordi det står "oljebunn" på skaftet og fordi det er merket med fargen på blyet helt på enden av blyanten. På pastellblyanter er blyfargen indikert på enden, og den fortsetter også et stykke opp i skaftet. Jeg har hatt det travelt i en kunstmateriellbutikk og fanget feil, og selv om pastellblyanten er et fint produkt, ville jeg ha favoritten min da jeg satte meg ned for å tegne den kvelden. Og favoritten min er den Pitt oljebaserte sanguine.
En tilståelse: Sann eller ikke, jeg tror at de varme, tradisjonelle tonen og rene merkene (verken flekkete eller kompromittert av uopprettelige feil) gjør at tegningene mine ser litt bedre ut, og noen dager trenger jeg det psykologiske løftet.